Skolen som kamparena

(The Micro-Politics of the School. Towards a Theory of School Organization)
(Stephen Ball,1987, 305 sider)

bilde[1]

Stephen J. Ball (1987). The Micro-Politics of School. Towards a Theory of School Organization. London: Methuen & co Ltd.

Et dagsaktuelt skråblikk på et historisk tilbakeblikk:

Skolens ”mikropolitikk” og politisk dy(d)ktighet
Hva foregår mellom lærere og ledelse (inne) i skolen? Stephen Ball skriver at skoler er steder der mellommenneskelig påvirkning, kompromisser og ”back-stage” forhandlinger er like viktig som formelle prosedyrer og offisielle møter. Han mener at det uformelle handlingsrommet faktisk er de viktige arenaene for ideologiske uenigheter, langt viktigere enn formelle, byråkratiske strukturer. Balls bok om ”mikro-politikk” beskriver det han kaller de ”mørklagte baksidene” ved skolen som organisasjon og omhandler kampen om å kontrollere selve definisjonen av skole (og dermed definisjonen av utdanning i seg selv).
I følge Ball blir ledelse i skolen et spørsmål om politisk dyktighet. Skoleledere kan regnes som strateger som tar i bruk spesielle lederstiler eller representasjoner av lederjobben i den hensikt å dominere organisasjonen.

I ”diskusjoners hete” kommer maktperspektivet til syne, og det å kontrollere samtaler får en svært sentral betydning.

Før videre lesing, anbefaler jeg hvit sjokolade med bittesmå, veldig gode lakrisbiter inni. Da går lesingen langt lettere, helt sikkert!

Før videre lesing, anbefaler jeg hvit sjokolade med bittesmå, veldig gode lakrisbiter inni. Da går lesingen langt lettere, helt sikkert!

Gjennom case-studier og intervjuer med lærere og ledere og fanger boka opp smaken av de reelle konfliktene i skolen – særlig når endringer er i ferd med å skje og/eller lærernes autonomi står på spill. Datamaterialet er hovedsakelig hentet fra England og Wales, og også noe fra USA og Australia på 1980-tallet. Materialet er både fra barnetrinnet, ungdomstrinnet og videregående skole. En begrensning i studien er at Ball ikke har inkludert avdelingsledere og undervisningsinspektører i sin analyse. Han skriver om rektorer.

Ball skriver selv i forordet at hans bok aller mest fremstår som beskrivelser av noe, og ikke som bevis for noe. Det er verdt å merke seg at boka ble skrevet i 1987, og at leseren følgelig må ta i betraktning de endringer som har eller kan ha skjedd i skolen som organisasjon siden den gang. Det at materialet er hentet fra engelskspråklige land og ikke i en nordisk kontekst, vil også ha betydning for hvordan vi leser og forstår analysene i boka. I tillegg er studien foretatt i ”tatcherismens” tidsalder i England, der økonomiske nedgangstider og nedskjæringer i offentlig sektor preget hverdagen. Imidlertid finner jeg refleksjoner som jeg mener har betydning for norsk skolekontekst også i 2014. Relasjoner, konflikter og diskusjoner i en skoleorganisasjon kan også i dagens norske skoler observeres og diskuteres i lys av Balls teorier.

Forandring og/eller utvikling
Det å utforske endringsprosesser i skolen kan være et verktøy for å finne hovedaktørene i mikropolitiske prosesser i organisasjoner. Studier av utvikling innen utdanning har en relativt kort vitenskapelig historikk, og hadde sin spede begynnelse i USA i 1920-30 årene. Denne forskningen har sin opprinnelse i sosialpsykologi og aksjonsforskning med blant annet Kurt Lewin (1947)i spissen. I denne perioden eksisterte det oppfatninger om læreren som passiv mottaker av nye ideer (fra laboratorium til læreplan), (House 1979). Forskjellen (distinksjonen) mellom institusjoner og institusjonelle settinger har hatt lite plass i denne «tidlige» forskningen om endringer i organisasjoner. Hvem er endringsagenter i skolen? Finnes det endringsagenter? Forandring og/eller endring ble tidligere sett på som noe som aktivt måtte gjøres med en organisasjon og ikke noe som bare skjer inne i organisasjonen. Stephen Ball og hans mikropolitiske syn representerer et annet syn på prosesser for forandring. Ball skriver om kjøpslåing og alliansebygging knyttet til det han kaller verdikonflikter, og hans studie bygger på omfattende intervjuer med lærere og ledere i skolen, der intervjuobjektene også har blitt spurt om forhold knyttet til oppfatningen av ”naboskolen».

”Den store taleren kan ofte imponere mer enn den tankefulle praktikeren.”

Mikropolitikk i skolen er som politikk i samfunnet for øvrig
Ball skriver at arenaer for debatter i skolen har språkdrakt som på politiske arenaer for øvrig. Debatter om problemer, løsninger og mulige behov for endringer innehar sterk retorikk og ofte betydelig idealisme. Den store taleren kan ofte imponere mer enn den tankefulle praktikeren. Politiske forandringer handler om endret forståelse for spørsmål om skole og utdanning skolen, og må ikke forveksles med praktiske forandringer i seg selv. Hva snakket de ulike lærerne og lederne om, når de snakket om seg selv og de andre skolene? Skolene som er beskrevet i boka var alle en del av prosesser for endring og debatter knyttet til blant annet elevsammensetning, nivådeling, inkludering i klasserommet osv. Temaer som likeverd og like muligheter ble satt opp mot standarder og evner, hvor målet for alle skolene var: best mulig opplæring for alle. Ball beskriver et datamateriale der ulikheter i oppfatninger, holdninger verdier og forståelse for utdanning kom frem i både formelle møter og uformelle debatter i skolebygningen. Blant annet siterte han en lærer som fortalte om sin skole at de var lykkeligere med tradisjoner enn fornying. Lærerne var kritiske til fornying dersom de opplevde det som i boka kalles for en trussel mot lærernes undervisningsidentitet. Dette kan vi på mange måter gjenkjenne i dagens politiske debatt om lærernes arbeidstid. Spørsmålet kan bli om det nødvendigvis er noen motsetning i tradisjon og fornyelse?

”They are happier with a school with tradition, not in transition”.

Skolens sosiologi
Det har (i følge Ball fra 1987) skjedd få fremskritt knyttet til å forstå prosesser for begrepet utdanning (som må ses som noe annet enn perspektiver for læring). Situasjonen kan muligens oppfattes annerledes i dag. Jeg finner imidlertid at få konsepter og teorier er endret siden hans beskrivelser som strekker seg tilbake til 1960-tallet. De fleste studier av utdanning har fokusert på tekniske, systemiske aspekter, og sosiologiske teorier synes generelt å ha hatt liten betydning for forskere innenfor det vi kan kalle ”skolens sosiologi”. Ball sier det er spesielt utfordrende å forske på skolens sosiologi på grunn av det han kaller ”skolens underlige natur”. Det er interessant å lese om Callahans (1962) beskrivelser av ”skoleledelse og behov for ”scientific management”, og samtidig lese teorier om behov for ”forskningsbasert ledelse” i skolen i 2014. Stephen Ball hevder at historien om skolens sosiologi ser ut til å gjenta seg. Det ser ut som om han har rett?

Forskning på skolens sosiologi – skolens mikropolitikk
Stephen Ball vil i boka ikke begi seg ut på en enkelt definisjon av mikropolitikk i skolen eller mikropolitikk i andre organisasjoner for den del. Han nøyer seg med å sitere Barr-Greenfield (1975, s 65):

Mikropolitikk i skolen kan kjennetegnes ved: ..varierende oppfatning av hva vi kan, burde eller må gjøre i forhold til andre personer innenfor de situasjoner vi befinner oss i” (Ball 1987, s 3).

Forskning på dette feltet handler om det Ball kaller for en ”open-ended study”, det vil si å være oppmerksom på at man skal bevege seg bort fra å tro på forhånd at man allerede vet noe om skolen, men snarere prøve å forstå og bli oppmerksom på det man ikke vet. Dette hevder Ball er å forske på mikro-politiske aspekter i skolen.

Skolen som kamparena
Ball skriver at skolen, på linje med andre organisasjoner, kan betegnes som en kamparena. Organisasjonen rives mellom aktuelle eller potensielle konflikter, mellom medlemmer med ulik grad av koordinering og ideologisk mangfold. Et viktig spørsmål å stille seg, er om alle deltakere innenfor skolens organisasjon er politiske dyr. Dvs: Er alle deltakerne like politisk bevisste? Ball mener svaret er nei, og at de fleste som har sitt virke i skolen har ulik grad av involvering og roller, avhengig av saksforhold og implikasjoner for egen posisjon og aktivitet. Ball peker også på de ulike nivåene med politikk og understreker at det er viktig å også se nasjonale og kommunale politiske påvirkninger av skolens indre politikk. Hva som debatteres og ses på som utfordringer og løsninger, påvirkes altså av mange nivåer og faktorer.

Lederstiler og ledelsespolitikk
Stephen Ball sier at det er hevet over en hver tvil at rektor spiller en stor rolle i en hver forståelse av mikropolitikk i skolen. Det formelle (legale) ansvaret hos rektor plasserer henne i en unik posisjon for ”lisensiert” enevelde. Rektors rolle som beslutningstaker og ansvarshavende tas ofte for gitt, og det er opp til rektor å kunne ”opptre” slik at den politiske dagsorden blir satt. Ball viser til Goffman (1971) som har identifisert fem (5) lederstiler gjennom studier av mikropolitikk og ledelse i skolen: Interpersonal administrativ, og politisk. Under politisk kommer deretter anbefalende og autoritær. Den interpersonale lederstilen kjennetegnes ved at lederen er mobil og synlig i organisasjonen, god på forhandle om forståelse og løsninger og søker råd mange steder. Den administrative lederen er preget av en Weberiansk systemforståelse, der regler, håndbøker og organisering er viktig. Den administrative lederstilen preges av en slags industriell, byråkratisk ”management”, der personlig nærhet til personalet ikke blir viktig. Den politiske lederstilen er en blanding av autoritær og (an)befalende lederstil, der lederen bygger allianser, driver ”lobbyvirksomhet” og jobber med overtalelser. I den politiske lederstilen er snakket (snakkingen) det viktigste verktøyet.

Kontroll og stabilitet
På linje med Megan Tchannen-Moran (2012) skriver også Ball om ulike dilemmaer ledere står overfor og drøfter ulike perspektiver på tillit i organisasjonen. Rektor har ansvar og må ha kontroll, men må også vise og få tillit. I et mikropolitisk perspektiv handler det om å sørge for politisk stabilitet i organisasjonen, og svært ulike midler kan føre til målet. Dette innebærer ulike former for deltakelse og ulike former for snakk i prosessen frem til beslutningstaking, som igjen henger sammen med de ulike lederstilene. Det kan handle om ulike strategier som blant annet symbolsk mobilisering og symbolsk deltakelse, der den politiske lederen bidrar til hemmeliggjøring, tilbakehold av informasjon og isolasjon. Den interpersonelle lederen, derimot, står for ”private” opptredener med overtalelse og forhandlinger i personlige og uformelle småprating-situasjoner. Målet er (for alle) å overtale og støtte de usikre, og avsløre og konfrontere opponenter.

Rektor som utenriks eller innenriksminister og personalet oppdelt i ulike departement
Den kosmopolitiske rektor er opptatt av nasjonal og internasjonal skolepolitikk og beveger seg ofte utenfor skolens områder (praktisk talt), mens den ”lokale” rektoren opptrer mest i skolens verden ”innenfor” og er ikke videre engasjert i verden utenfor.

Stephen Ball anvender politiske metaforer fra det engelske ”house og lords”-prinsippet, og jeg har forsøkt en norsk oversettelse av hans kategorier. Det betyr at et personalrom med ulike ”ansattekategorier” for eksempel (og faktisk ganske tradisjonelt) kan deles opp i fem departement: Ledelsesdepartementet (regjeringen), helse og sosial departementet, spill og sportsdepartementet, kulturdepartementet og det litt uortodokse ”de unge kvinners departement”. Skolens mikropolitikk skapes altså ikke bare gjennom deltakelse på arbeidsplassen, men bygger arbeidsplassgrupper med utgangspunkt i private interesser. Dette blir i sin tur viktige sosiale nettverk. Avslutningsvis trekker jeg frem at Ball peker på betydningen av sladder, rykter og humor som en viktig ”back-stage” kultur for mikropolitikk i skolen. Ball peker også her på at rykter og sladder som aktiviteter har blitt oversett av forskere og teoretikere i studier av skolens som organisasjon og mikropolitisk stabilisering. Sladder og rykter påvirker både formelle og uformelle roller i skolen og er kraftfulle verktøy for både kollektiv og individuell sosial kontroll.

Om aegunnulfsen

I am a PhD-candidate, researching the field of school leadership in the perspective of the micro-politics of the school.
Dette innlegget ble publisert i ledelse, meningsforhandling, mikropolitik og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s