Ungdomstrinn i (stadig) utvikling

UngiUtv_LOGO

Kan genuin utvikling skje hvis det ”truer” en vurdering i andre enden? Hvordan leder man en skole i en kultur for både evaluering og innovasjon?

I denne bloggposten har jeg tatt utgangspunkt i en kronikk skrevet av den danske skoleforskeren Justine Grønbæk. Kronikken er publisert i Tidskrift for Skoleledere, Dafalo Forlag våren 2014.

Grønbæks innlegg er interessant lesing i lys av norsk skolekontekst og jeg har trukket opp noen få, interessante sammenlikninger.

Den hektiske uke 33
I dag er det lørdag i uke 33. For oss som jobber i eller med skole, så vet vi godt at uke 33 er en uke der planlegging av elevers læring for neste skoleår er i fokus. Enten gjennom kompetanseheving, refleksjonstid og verdidebatter. Eller strukturert planarbeid knyttet til årsplaner, halvårsplaner og periodeplaner. I uke 33 foregår det skapende hektisk virksomhet i skole-Norge. Lærere og skoleledere møtes til planleggingsdager for å være forberedt til å møte tusenvis av elever med planer for god praksis for læring. Det jobbes med felles forståelse for skolens målsetting og det legges planer for faglige prosjekter og daglige aktiviteter. Vurdering for læring, digital kompetanse, grunnleggende ferdigheter og fastsetting av læringsmål. Læreplanen studeres og kompetansemålene analyseres.

 Gir det økt læring, det vi gjør?

”Ungdomstrinn i utvikling”
Det er streik i skole-Norge når denne teksten skrives. Jeg skal ikke skrive om streiken. Jeg har mange tanker om det, men – nei, jeg skal ikke skrive om styring av lærernes arbeidstid. Imidlertid skal jeg skrive om noe (ganske men ikke helt) annet: Tenk at alle skoler med ungdomstrinn i hele landet innen 2017 skal igjennom en omfattende nasjonal satsing: ”Ungdomstrinn i utvikling”! Nå (først?) skal ungdomstrinnet bli mer variert, motiverende og praktisk. Elevene skal (nå snart?) oppleve å mestre mer i skolehverdagen og de skal oppleve å beherske alle grunnleggende ferdigheter bedre. Og satsingen skal bidra til redusert frafall i videregående opplæring. Forventningene er store og innsatsen høy. Jeg er selv så heldig å få være faglig koordinator for et flott faglig team på Institutt for lærerutdanning og skoleforskning ved Universitetet i Oslo, som har fått i oppdrag å støtte og veilede skoler i dette arbeidet. Det er lagt som en forutsetning at universitets- og høyskolenivået skal bidra som ”eksperter” i dette utviklingsarbeidet. Vi skal bidra til innovasjon. Det blir et spennende og utfordrende arbeid.

”Vil vi nå målene som settes og hvordan skal det kunne vurderes?”

Den nåværende og fremtidige organisasjon
Justine Grønbæk peker på at en hver reform og satsing i skolen skjer i et landskap av tidligere reformer. Dette landskaper skaper både muligheter og begrensninger for ønskete forandringer. Grunnskolen er, på linje med andre offentlige velferdsorganisasjoner, utfordret av at den både skal utvikle nye innovative løsninger og på samme tid leve opp til et fokus på kvalitetssikring, kontroll og dokumentasjon. Grønbæk viser oss spenningen mellom innovasjonskulturer og evalueringskulturer, og hvordan ledelse blir utfordret i det å skulle navigere mellom den nåværende og den potensielle organisasjonen.

Læring i sentrum
Det forventes av skoleledere i dag at de skal skape en fleksibel og innovativ skole. (Her kunne jeg skrevet en god del om KS og det nye forslaget til arbeidstidsavtale. Men det har jeg jo lovet at jeg ikke skal gjøre..). Grønbæk hevder at det politiske nivået er drevet av et håp om at det kan skapes nye, og helt ukjente muligheter for læring, dersom skolen finnes opp ”på nytt”. Samtidig krever politikere, foreldre og andre forvaltningsnivåer at det samtidig skal dokumenteres forutsigbare resultater og en tydelig sammenheng mellom mål, planlegging, undervisning og resultater.

Velferdsstaten under press
I Danmark, som i Norge fremmes tanker om nye løsninger for samfunnets inntektsgrunnlag. Hvordan skal vi dekke kostnadene ved et godt velferdssamfunn når dagens inntektskilder opphører? Innovasjon, kunnskap og nytenkning gis ofte som svar på framtidas utfordringer. ”Kunnskapsskolen” og ”kunnskapssamfunnet” er begreper som synes å ha fått plass i våre tankesett, kanskje før vi helt har forhandlet om felles forståelse for begrepene. Det danske ”KS” Kommunenes Landsforening (KL) kom i 2010 med et utspill som vi nærmest kan finne tilsvarende av i norske politiske intensjoner:

(..) Børnenes læring skal være dominerende drivkraft i skolen. Derfor skal der anlægges et nysyn på skolens faglige mål, organisering, struktur, økonomi og samarbeidssformer. Skolens tratitionelle fag, prøver, skemaer, klasse, tid og rum står på spill. Alle skolens aktører, fra ledere til elever, må i skolens hverdag træde ind i nye læringsrum.

I satsingen på ”Ungdomstrinn i utvikling” kan vi lese i de politiske intensjoner:  

(..) Det er sentralt å gi en riktig analyse og bringe opp gode konkrete forslag til fornying og forbedring, men like viktig er det at forskjellen merkes i norske klasserom i løpet av rimelig tid. Derfor skal det utvikles en egen strategi for gjennomføring av tiltak i meldingen (St meld 22, 2010 – 2011).

Ungdomstrinnet i Norge skal altså nå endre og fornyes. Mange av oss kan kanskje til og med være sikre på hva som skal forandres. Langt vanskeligere er det kanskje å finne løsninger på hvordan?

Den fleksible og praktiske skolen
I Stortingsmelding 22 ”Mestring – Mangfold – Muligheter” (2010-2011) gjøres det rede for ungdomsskolens historie og utvikling fra Folkeskoleloven 1936 og frem til i dag. Det er intensjoner, målgrupper (kursplaninndeling) og skolestørrelser som får størst fokus i denne delen av meldingen. Det som synes å kjennetegne denne historiske gjennomgangen er at løsninger for organisering med klasser og inndeling av undervisningsgrupper ikke får særlig fokus. Organiseringen av undervisningen kan synes å ha sett lik ut fra 1936 til i dag. Grønbæk peker på at det er på tide å se på nettopp dette, og ta et oppgjør med det uforutsigbare og selvorganiserende aspektet knyttet til komplekse læringsprosesser. Grønbæk hevder at en fleksibel organisering skjer nettop der læringsaktivitetene bestemmer planene som utarbeides og ikke planene som skal bestemme aktivitetene. Trenger man da planer? Videre må det fleksible aspektet styres og forstås av at læring overskrider grenser mellom klasseromstimer og friminutt, mellom hjem, fritid og skole og mellom skole og lokalsamfunn.

Et avsluttende spørsmål som kan være fint om du som lærer eller skoleleder (eller skoleeier) tar med deg inn mot uke 34 og resten av skolehøsten er:

Hvilke muligheter har den enkelte skole for å eksperimentere med nye måter å tenke læring og skoleorganisering på? Er det etterlatenskaper fra tidligere reformer og tiltak som begrenser disse mulighetene?

Om aegunnulfsen

I am a PhD-candidate, researching the field of school leadership in the perspective of the micro-politics of the school.
Dette innlegget ble publisert i læring, ledelse, meningsforhandling, Skoleledelse, undervisning og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s