Framtidas skole, læring for livet og den (u)nødvendige rapporteringen

Skolen før og nå
”Det er sannsynlig at flere vil velge å bli lærere dersom det blir mindre byråkrati i skolen” (Ragnhild Lied, Utdanningsforbundet).

”Hvis lærere får flere timer med elevene og mindre timer med rapportering og utfylling av skjemaer, så vil læreryrket fremstå som mer attraktivt. Nasjonale prøver er et av områdene i skolen der lærere opplever økt grad av rapportering. Avbyråkratisering og høyere lønn må til”, sier Utdanningsforbundets leder Ragnhild Lied (NRK, nyheter 10. Nov 2014).

Jeg forsker på nasjonale prøver og hvordan skoler, skoleledere og lærere gjør bruk av resultater på nasjonale prøver for å forbedre elevenes læring. Jeg spør: Hva er positivt og mindre positivt med nasjonale prøver? På hvilken måte kan nasjonale prøver fremme kvalitet i skolens opplæring? Når og til hvem er det nødvendig å rapportere? Og hva er skoleledelsens rolle i dette?

Sånt no’ hadde vi ikke før: Nasjonale prøver og grunnleggende ferdigheter
Jeg var ferdig utdannet allmennlærer i 1985. I utdanningen på Elverum pedagogiske høgskole arbeidet vi med intensjonene og innholdet i Mønsterplanen fra 1984 og bidro med høringsinnspill til den reviderte Mønsterplanen av 1987 (M87). I studentrådet, i undervisningen (og på ganske mange fester) diskuterte vi forståelsen av dette ”nye” begrepet i M87: inkludering. Det aller viktigste spørsmålet var: » Hvordan må jeg og vi arbeide og tenke i en skole som skal gi gode læringsmuligheter for alle elevene?». Disse diskusjonene og refleksjonene ble den viktigste ballasten jeg hadde med meg i møte med elevene, da jeg etter tre år på lærerhøgskolen startet opp min ”karriere” som lærer på ungdomstrinnet. Dette ene spørsmålet har fungert som en ledetråd i all min gjerning, og det gjelder fremdeles i dag.

» Hvordan må jeg og vi arbeide og tenke i en skole som skal gi gode læringsmuligheter for alle elevene?».

I de første 20 åra i skolen har jeg praktisert som lærer og skoleleder uten å ha forholdt meg til ”nasjonale prøver og grunnleggende ferdigheter”. Det var rett og slett ikke en del av læreplanen. Men, vent: Kanskje jeg likevel forholdt meg (og elevene) til grunnleggende ferdigheter? Jeg hadde jo alltid med meg det viktige spørsmålet: ” Hvordan må jeg og vi arbeide for å gi gode læringsmuligheter til elevene?” Å jobbe for å utvikle elevenes evne til å lese, skrive, regne og kommunisere har alltid vært en selvfølge. Har det ikke?

For 20 år siden hadde vi normerte prøver. Så sluttet vi med det. En av årsakene var at prøvene virket styrende på undervisningen, og at mål som ikke var lett målbare, ble nedprioritert. Det argumentet kjenner vi igjen fra debatten om nasjonale prøver, ikke sant? For øvrig var det eksamen i fagene som fungerte som en indikator på skolens og elevenes ”nivå” sammenliknet med andre skoler og kommuner. Hvordan kunne vi vite at vi ”drev” en god skole i 1990? Hvordan kunne jeg vite at det var god kvalitet på min undervisning? Når sant skal sies, så mener jeg at jeg hadde rimelig god oversikt over hva jeg gjorde som fungerte og hva jeg tidvis gjorde som ikke fungerte. I tillegg til eksamensresultatene, ga samspill med og kjennskap til elevene, foreldrene og lokalmiljøet nyttige innspill og informasjon om min og skolens kvalitet og praksis. Ved ”min skole” var vi aldri heller i tvil om hvordan vi ”lå an” i forhold til naboskolene. Eksamensresultatene fra alle skoler i kommunen og på landsbasis ble drøftet i plenum. Noen skoler hadde ord på seg for å være gode på realfag, andre skoler behersket sosiale, kulturelle aktiviteter bedre enn andre. Og oftest varierte dette fra år til annet. Noen ganger skåret vår skole best i realfagene. Andre ganger skåret vi høyere enn naboskolen i norsk og engelsk. Og vi diskuterte hvorfor. Hver vår. Når resultatene forelå. Det sørget rektor for. Det ser ut til at det nettopp er dette som også gjøres med resultater fra nasjonale prøver. Man diskuterer resultatene. Og hva så?

«Og vi diskuterte hvorfor. Hver vår. Når resultatene forelå. Det sørget rektor for».

Det som er nytt er fokuset på kartlegging av basiskunnskapene; de grunnleggende ferdighetene i lesing, skriving, regning, muntlige ferdigheter og digitale ferdigheter. Grunnleggende ferdigheter skal måles uavhengig av fag, og alle lærere er ansvarlige for utvikling av ferdighetene hos sine elever. Lærere i naturfag eller samfunnsfag er like ansvarlige for grunnleggende ferdigheter i lesing og skriving, som lærere i norsk og matematikk. Hvem har ansvaret for at dette skjer?

Som forsker og kursholder har jeg anledning til å møte mange lærere på mange skoler, over alt i Norge. Jeg har i uformelle sammenhenger stilt lærere og skoleledere spørsmålet om hvordan de forstår begrepet grunnleggende ferdigheter i læreplanen. Hva er intensjonen med grunnleggende ferdigheter ? Svarene er sammenfallende i all deler av landet: Vi jobber med grunnleggende ferdigheter fordi elevene skal kunne fungere videre i livet og i samfunnet.

Screen Shot 2014-11-10 at 14.39.15

Læreres svar på hensikten med grunnleggende ferdigheter i læreplanen

Hensiktsmessig kartlegging og nødvendig rapportering
Hvilke områder er det mest hensiktsmessig å kartlegge i skolen? Og hva gjør vi med det vi ikke kan kartlegge? Hvordan kartlegger vi omsorg, empati og en solid dose folkeskikk? Dette er spørsmål for fremtiden som Ludvigsen-utvalget, skal utrede. Utvalget skal vurdere grunnopplæringen i lys av krav til kompetanse i et framtidig samfunns- og arbeidsliv, og skal se på både innhold og struktur for fagene i skolen i lys av framtidige kompetansebehov. Utvalget peker på en økning og endring i kunnskapstilfang, og viser til at de fleste fag i skolen må vurdere hvor mye de kan dekke av innhold og hva de skal dekke i forhold til kompetansemålene. Skal elevene lære ”mye, men grunt”, eller ”mindre, og dypt”?

Hvordan kartlegger vi omsorg, empati og en solid dose folkeskikk?

På den ene siden knyttes perspektiver for framtidas skole til muligheten for å utvikle målbare størrelser for læring. På den andre siden knyttes de samme perspektivene til et framtidig innhold i skolen som vanskelige kan la seg måle, men som gjerne lar seg erfare: fellesskap, samarbeid og oppfinnsomhet. Foreløpige innspill fra utvalgets delrapport peker på større krav til samarbeid og ledelse i lys av fagovergripende kompetanser. Mål det, den som kan. Og rapporter gjerne!

Om aegunnulfsen

I am a PhD-candidate, researching the field of school leadership in the perspective of the micro-politics of the school.
Dette innlegget ble publisert i læring, Skoleledelse, undervisning. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s