Rivalisering som middel for økt kvalitet i skolen

Er elevenes læring noe annet enn skolens resultat?
Debatten om måling og testpraksis skolen foregår aktivt i sosiale medier i disse dager. I den pågående debatten knyttes begrepet kvalitet til å gjelde alt fra enkeltelevers læring og alle elevers læring, til enkeltlæreres praksis og alle læreres praksis, til samarbeid mellom lærere og autonomi for enkeltlærere, til skolelederes ansvar, plikt og kompetanse og til lokale og sentrale politikeres forståelse og utøvelse av styring. I diskusjonen knyttes begrepet kvalitet nært opp til begrepet resultat. Sirkelen ser ut til å være sluttet. Løsningen finnes et sted mellom måling, kvalitet og resultater. Dette er nok oppskriften på en god skole og god læring for elevene. Vel.. Nei, så enkelt er det kanskje ikke..?

Nytt språk om skole – men ikke læring?
Stadig nye begreper har inntatt samtalene om skolens oppdrag for storsamfunnet. I dag snakkes det ytterst dagligdags om begrepet læringsutbytte, mens begrepet utbytte tidligere var forbeholdt forretningslivet og aksjemarkedet. I etterkrigstidens Norge var skolen en del av en ’førkapitalistisk’ epoke, der utdanning ikke var beregnet inn i en ’kapitalistisk’ markedstenkning. Organisasjonsteoretikerne beskriver offentlige organisasjoner i denne epoken som ’ikke-markeds arenaer’ (nonmarket arenas), og hevder at intensjonen med disse arenaene var begrenset til en rasjonalitet (begrunnelse) som vektla egenverdien i det å skape verdier som blant annet kunnskap, helse og sikkerhet. Skolens mandat kan i denne sammenhengen forstås som fastsatt på en ‘ikke-markeds arena’, der kunnskap var en verdi ’i seg selv’ og som individet automatisk ’satte pris’ på.

Valg på øverste hylle?
Ideer knyttet til ‘Public choice’ har hatt stor fremgang fra slutten av 1970-årene. Public choice er hentet fra økonomisk teori og overført til offentlig sektor som for eksempel utdanning, helse og velferd. Dette innebærer mer spesifikt at valgatferd henger sammen med måleresultater. Man kan velge ‘tjeneste’ fra det offentlige med utgangspunkt i resultater på målinger. En sterk tro på at måling av noe eller hva som helst skal gi grunnlag for å beslutte noe eller hva som helst og som dernest vil utvikles til noe eller hva som helst. Denne troen synes å ha fått relativt godt fotfeste i den offentlige mening. Enkeltindivider i samfunnet har blitt ’brukere’ av ’tjenester’ og individets rett til valg for egne interesser står sterkt. For å kunne foreta kvalifiserte valg på vegne av egne interesser, må man vite noe om kvaliteten på det man velger. Vi kan ved enkle tastetrykk sjekke kvaliteten på restauranter, hoteller og flyselskap. Vi kan være med på å vurdere kvaliteten på matvarer og bygningsarbeid. Og noen ganger forveksler vi kvalitet med kvantitet. Antall ’klikk’ på en nettside sier ikke nødvendigvis noe om kvaliteten på innholdet. Hvilke grunnlag for valg, eller snarere; med hvilke grunnlag for mening skal det besluttes noe om skolen?

”Vi som for 15–20 år siden lot oss friste til å støtte skoler og lærere til å drive skolebasert vurdering, gjorde det i optimisme og tillit til at det ville skape en profesjonell og sunn vurderingskultur. Vi burde visst bedre.”
Trond Eiliv Hauge

Å mene noe om kvalitet
Den pågående skoledebatten retter et særlig blikk på ligatabeller fra resultater på nasjonale prøver og resultatlønn for lærere og ledere som aktuelle og relevante redskap for å utvikle kvalitet i skolen. Ny-institusjonell teori og nye trender i ledelsesfilosofi synes å ha blitt det idémessige grunnlaget for styring av skolen. Institusjonell teori er sammensatt og handler om måter å forstå organisasjoner på. Organisasjonsteoretikere tar svært ulike utgangspunkt når de studerer ’kognitive og normative’ aspekter ved en organisasjon. Ny-institusjonell teori gjør et forsøk på å finne ’nye svar på gamle spørsmål’ om hvilke verdier, normer og visjoner organisasjoner er tuftet på. Et idémessig grunnlag for styring av skolen må imidlertid ses i sammenheng med et verdimessig grunnlag for skolens ’mål og mening’. Det kan dermed være litt interessant å se det idemessige grunnlaget for måling og testing i lys av Max Webers’ organisasjonstanker. La oss si at praksis med resultatlønn i skolen og fokus på nasjonale prøver er blitt et ’sosialt fenomen’. For å forstå sosiale fenomener må man ifølge Weber alltid forstå hva individene selv legger i sin praksis. I Weberiansk ånd, handler altså praksis med resultatlønn og nasjonale prøver om å forstå, fortolke og forklare handlinger, og ikke minst handler det om å forklare konsekvensene. Diskusjonene på sosiale medier viser med all tydelighet at vi har svært ulike utgangspunkt for hvordan vi forklarer og fortolker fenomenet måling og testing i skolen. Lærere og skoleledere forstår sannsynligvis praksis med nasjonale prøver på en annen måte enn for eksempel politikere. I tillegg forstår lærere og skoleledere praksis med nasjonale prøver ulikt fra hverandre. I dette komplekse bildet skal den høyst ulike forståelsen forventes å danne grunnlag for en meningsforhandling som kan bidra til å utvikle kvalitet i skolen og økt kvalitet for den enkelte elevs læring (konsekvensene).

”For Weber var samfunnet bygd opp av individer som gjør meningsfulle handlinger.”

Måling av læreres og lederes resultat
Karriereveier har tradisjonelt sett vært det primære insentivmiddel for ansatte i offentlig sektor, ved at muligheten for avansement skulle oppmuntre til god praksis. I organisasjonsteori kan vi lese at bruk av resultatlønn innebærer en mer kortsiktig uttelling for oppnådde resultater, og kan sammenliknes med for eksempel opsjonsordninger i næringslivet. Ideer om konkurranse og resultatmål er inspirert fra mikroøkonomisk teori, ved at offentlige virksomheter skal fungere mer som private firmaer. Rivalisering er dermed introdusert i offentlig sektor som et middel til å senke kostnader og øke ytelse. Begrepet økt læringstrykk kan mest sannsynlig koples til perspektiver for økt ytelse. Ved å betrakte skolen som en del av et større styringssystem, blir det dermed lagt til grunn at skoler skal forsøke å overgå hverandre. Meningen er at det skal initieres en konkurranse om å tilby innbyggerne det beste skoletilbudet, på samme måte som ulike produsenter konkurrerer om å tilby det beste vaskemiddelet.

”Det er i denne frakoplingen at elevers læring blir noe annet enn skolens resultat.”

Frakopling og logikken om å ikke miste ansikt
I ny-institusjonsteorien kan vi lese at det finnes kun delvise løsninger på hvordan en organisasjon kan møte ’seremonielle krav’ som for eksempel økt storskala-testpraksis i skolen. En løsning kan være å rett og slett sette seg til motverge. Imidlertid vil en organisasjon som nekter å føye seg og som ønsker å vise seg som god og ’effektiv’ stå i fare for å ikke kunne dokumentere sin kvalitet. Tradisjonelt har offentlige organisasjoner beskyttet seg mot formelle inspeksjoner og målinger, og håndtert sitt ’overvåkingsarbeid’ internt og uformelt. I et ny-institusjonelt perspektiv hevdes det at alle forsøk på å eksternt kontrollere aktiviteter i en organisasjon fører til konflikter og tap av legitimitet. Dette vil i sin tur resultere i at elementer av såkalt frakopling vil forekomme. Med frakopling menes at målene blir gjort tvetydige: Sykehus behandler, de helbreder ikke. Skoler produserer elever, de produserer ikke læring. I praksis betyr dette at sykehus ignorerer organisasjonens måltall for helbredelse og skoler legger mindre vekt på organisasjonens resultater for måloppnåelse. Med andre ord vil skoler fortsette med sin daglige pedagogiske aktivitet, mens den innførte testingen av elever og målinger av lærere og ledere vil skje frakoplet fra skolens praksis. Det er i denne frakoplingen at elevers læring blir noe annet enn skolens resultat.

Les også: «Resultatlønn, ja takk!»

Det som legitimerer institusjonaliserte organisasjoner og får dem til å fremstå som gode, til tross for mangel på ’teknisk validering’ er fremdeles troen på og tilliten til aktørene i organisasjonen. Det er dette organisasjonsteoretikere kaller for ’the concideration of face’. På ytterst diskutabel norsk kan dette oversettes til ’trynefaktoren’. Bedre kan det forstås som opprettholdelse av en generell tillit til lærerne og lederne i skolen – skolens ansikt utad. Frakopling fra ytre elementer (som økt testpraksis) og det å opprettholde skolens ansikt utad utgjør dermed antakelsen om at aktører i skolen handler med en god porsjon profesjonelt skjønn og i aller beste mening. Men er det godt nok?

Litteratur:
Powell, W. W., & DiMaggio, P. J. (Eds.). (2012). The new institutionalism in organizational analysis. University of Chicago Press.

Christensen, T., Lægreid, P., Roness, P. G., & Røvik, K. A. (2009). Organisasjonsteori for offentlig sektor: instrument, kultur, myte. Universitetsforlaget.

Om aegunnulfsen

I am a PhD-candidate, researching the field of school leadership in the perspective of the micro-politics of the school.
Dette innlegget ble publisert i læring, Skoleledelse. Bokmerk permalenken.

Ett svar til Rivalisering som middel for økt kvalitet i skolen

  1. Tilbaketråkk: Jordbærpiker og resultatlønn |

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s