Meninger, makt og følelser om skole og læring

«Sensemaking is central because it is the primary site where meanings materialize that inform and constrain identity and action». (Mills 2003, p. 35).

Sommeren 2015 har ikke manglet på opphetede debatter knyttet til kunnskap i skolen og hva som best kan bidra til barn og unges læring og utvikling. Sommerukene har vært preget av en markant kniving mellom de som sverger til betydningen av høy (tung?) fagkompetanse og de som hevder at det viktigste for læring i skolen er pedagogikk.

Professor Emeritus Svein Sjøberg er (heldigvis) den av debattantene som introduserer betydningen av fagfeltet didaktikk (matematikk-didaktikk) som ”forener matematisk fagkunnskap med pedagogisk, psykologisk og samfunnsmessig teori og refleksjon”.

Ja, for det er matematikkfaget som har dominert debattvinden i sommer. De nasjonale resultatene fra matteeksamen i 10. klasse våren 2015 viste et karaktersnitt på 2.9. Noen mener det gir grunn til bekymring og dermed grunn til debatt.

”Dette høres da svært sørgelig ut for skolen og elevenes del?”

Større bekymring gir det meg å lese hva forsker ved Frischsenteret, Simen Gaures skriver: ”Det er sjelden pedagoger og matematikere er enige om noe, vi er stort sett som ild og vann”. Dette høres da svært sørgelig ut for skolen og elevenes del?

Hvis jeg ikke visste bedre ville jeg mene at sommerens debatt om matematikkfaget i skolen har vært mer preget av følelser enn fornuft. Det jeg uansett kan anta er at debatten bringes inn i skoleorganisasjonen om få dager og at den kollektive meningsforhandlingen om matematikkfaget spesielt og læring generelt påvirkes av tilsvarende type debatter.

Meningsforhandling eller følelsesforhandling (sensemaking?) om skolens praksis

I følge organisasjonsteoretikerne Weick, Obstfeldt og Sutcliffe (2005) bidrar all type ”snakk” i og om organisasjoner til etablering av organisasjonens faktiske praksis. Kronikker og mediedebatter om skolens praksis gir meningsbærende og definerende næring til skolens eget, indre ”snakk”.

Weick og hans medforfattere hevder at det som karakteriserer meningsskaping (sensemaking) om organisasjoners (fremtidige) identitet er drevet av følelser. Og makt.

Alt dette ”snakket” bidrar dermed til å bygge skolens identitet med en slags ”usynlig hånd” (Weick, m fl, s. 409). Meningsskaping om skolen som organisasjon og dens praksis skjer således ved at en mengde organisatoriske forhold blir definert, omskrevet og omtalt i kategorier. Dette kan være kategorier som elevenes læring og forståelse, eksamensresultater, vurderingspraksis, grunnleggende ferdigheter, læringsmiljø, osv.

Det å skrive om, snakke om og lese om definisjoner av praksis tjener i neste omgang som medium for praksis i seg selv. Dette er det viktig å være klar over i alle debatter som forsøker å fremme ”beste praksis” eller heve skolens kvalitet og elevers læring. Meningsskaping er viktig fordi det både informerer om og skaper skolens identitet, men kan også begrense skolens identitet.

Det jeg savner i flere av sommerens skoledebatter er tydeligere forsøk på å se sammenhenger mellom relativt komplekse områder i vitenskapene om læring. Jeg tror ikke skolen blir bedre av at fagpersoner slåss om makta eller ”vinner” debatten om for eksempel fag versus pedagogikk. Men så er jo også vitenskap mer et spørsmål om viten enn om tro?

Om aegunnulfsen

I am a PhD-candidate, researching the field of school leadership in the perspective of the micro-politics of the school.
Dette innlegget ble publisert i følelser og makt, meningsskaping, power og merket med . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s